Noen ganger kunne jeg ønske jeg kunne stoppe klokka og spole tiden tilbake bare for et øyeblikk, slik at jeg faktisk kunne sette litt mer pris på den tiden jeg hadde før.
Jeg mener..en tid man husker som rotete, vanskelig og slitsom. En tid man egentlig bare ønsket seg langt vekk til den andre siden av kloden for å joine street livet til Bob Marley`s gjengangere. Tiden man ikke satte pris på, men som likevel var en stor brikke på veien slik livet ditt holdt på å forme seg etter valgene jeg gjorde.
En tid man rett og slett aldri hadde nettopp "tid" til å stoppe opp å tenke "Så heldig jeg er". Eller "Så deilig denne tiden er, hvor jeg får oppleve at enkelte av drømmene fra tenårene gikk i oppfyllelse". Ja, så glemte jeg å takke personer som jeg traff, som virkelig inspirerte meg til å gjøre noe jeg aldri ville klare, som å lese utdrag fra min egen bok foran massevis av mennesker. Men på veien glemte jeg å kysse mitt eget manus etter å ha skrevet den sterkeste historien i mitt liv, som andre bare gråter av. "Stolt av meg selv"? Pytt, jeg har jo bare skrevet en bok, det er jo ikke slik at jeg har drukket kaffe i studio på God Morgen Norge liksom..
Hvor ble det av min kjærlighet til andre? Eller når satt jeg meg ned å faktisk tenkte gjennom hvor stor grunn jeg hadde til å være stolt av meg selv de siste årene før jeg fylte tyve. Satt jeg meg ned var det i så fall med notatblokk og penn, slik at jeg kunne skrive ned alt jeg ikke hadde gjort, og alt jeg måtte rekke før jeg fylte tjue.
I mens jeg fumlet etter alle livets verdier, satt jeg med de i hendene, men ble blendet av redselen for ubevisstheten , og slapp de før tiden hadde rukket å viske i mitt øre "Jeg står ikke stille".
Det er riktig, den står ikke stille.. For mye fokus på alt jeg ikke hadde, og alt jeg burde ha gjort. Alle krim manuser jeg hadde startet på, alle dikt jeg ikke hadde fått sendt inn. All maten jeg ikke klarte å spise fordi jeg følte meg for feit. Alle vennene som ikke hadde fått noe tid med meg, fordi jeg kun prioriterte det som opptok meg selv. Konsekvensene jeg ikke tok før dagen etter. Menneskene jeg aldri ønsket å bli bedre kjent med, eller de jeg bare hadde et enormt sinne til. Alle helgene jeg ødela, dyrebare dager på å være så fyllesyk at jeg måtte ligge under dyna til mandag for å klare å være menneske igjen.Eller de jeg forelsket meg i, uten at jeg så noen framtid brukte jeg dager ut og dager inn på å gjøre alt jeg kunne for det som aldri ville bli mitt. Kun for noen øyeblikk på livets vei, var det glimt av noe jeg alltid ville drømme om som en roman som ble skrevet underveis og lagt til side slik at jeg aldri skulle glemme hvorfor ting skjedde akkurat som det gjorde.
Slik at jeg heller aldri skulle glemme hvordan den negative energien jeg selv skapte dro beina i feil retning, og at jeg skulle endre på setninger jeg hadde skrevet "Jeg angrer på det jeg gjorde" til "Jeg angrer ikke på noe som helst" For alle de jeg møtte på min vei, og alle de valgene jeg tok fikk innvirkning som åpnet porten for der jeg er i dag. Man lever for å lære, og lærer så lenge man lever, noen skjønner det når man er tyve, mens andre når de er førti, femti..så er det vel en mening med det og.
"Slutt og klag" gjør heller noe med problemene du sitter å skriver ned, for de løser seg ikke av seg selv.
Alle har vi dager hvor alt bare er møkk, uansett hva vi skal eller hvem vi er sammen med. Alle opplever sorgens verste dager eller mister noen som står deg nær.
Jeg er så glad for at jeg i en alder av tjuetre kan smile til livet, til tross for motgang, og tenke at ting ordner seg. At jeg skal nå alle de målene jeg setter meg. Gi andre den kjærligheten jeg ønsker å få tilbake, og rett og slett bare leve en dag om gangen,uten å ønske at tiden skal stå stille. Bare for et lite øyeblikk!
