HVORFOR VIL VI ALLTID HA DET VI IKKE KAN FÅ?

Dette er spørsmålet jeg ofte stiller andre mennesker rundt meg. Hvorfor alle alltid vil ha det de ikke har, eller kan få.

Hvorfor hige etter det vi ikke har hele tiden, og være negative fordi vi ikke har alt det vi ønsker oss? Hva er vitsen,og hvorfor klarer vi ikke å sette pris på alt det vi har?

Jeg tror alle en eller annen gang i løpet av livet sitt,

uansett alder har ønsket seg noe de ikke har.

Eller irritert seg over at håret til venninnen er lengre enn vårt eget,mer glans,flottere farge.

En kollega som er mye slankere og får mer oppmerksomhet fra menn pga sin flotte figur.

En som presterer bedre og får mer i lønn, noen som kjenner seg igjen? Et vennepar som har dyrere sofa, flottere spisestue, en kamerat som har yngre kjæreste enn kona man selv er gift med.

Et familiemedlem som skal på ferie for tredje gang på et år, mens en selv ikke har reist utenlands så lenge en kan huske. Noen som kjenner seg igjen?

Jeg tror det finnes diverse svar på hvorfor vi tenker "misunnelse" ofte, og hvorfor vi ikke klarer å glede oss over det vi har og slå oss til ro med det,punktum.

Mye kan sitte igjen fra forventingspress tidligere i livet.Kanskje enkelt episoder også fra barndommen.

Hvor man kanskje føler at man har gjort sitt aller beste, men ikke fått den rosen man følte man fortjente. For mye negativitet som barn, fremfor positivitet fra omsorgspersoner.Foreldre som skal vise sine barn at de er verdt noe og duger til det meste uansett hva slags valg de tar.

Sjalusi, grunnet mer oppmerksomhet rettet mot andre søsken enn seg selv.

Dårlig selvbilde relatert til mobbing, eller for dårlig oppfølging etc. Det kan ligge mye til grunn, og om det ikke gjør det så er det et forferdelig stort forventing`s press i dagens samfunn.

Vi skal strekke til over alt, enten det gjelder egne barn/oppfølging på skole,aktiviteter etc.

Venner forventer det sosiale, jobben krever mer av deg,og du vil gjøre det du kan for å vise hva du duger til så du kan gjøre deg fortjent til lønnsforhøyelse.

Ting som ikke gjør seg selv i hjemmet, bilen som skal på verksted, regninger som skal betales, kjæreste som skal ha oppmerksomhet,trening,lege,og sånn kan man fortsette.

Mye av dette gjør vi frivillig,mens vi overser kommentaren fra enkelte som har mindre å gjøre.."Man velger selv hva man gjør det til" Disse menneskene har enten mye mer tid til seg selv, eller så er de samboere og har fordelt det meste.

For man velger ikke alltid selv om man har tid til å trene eller ikke. Ikke alle kan trene slik er det bare.Er man alene så har man ikke tid som strekker til,slik som man kanskje ønsker at den skal gjøre. Ting som ikke kan velges bort,men må gjøres er ting som ikke bare blir forventet, men er en selvfølge og får konsekvenser hvis man bare gir "F" ! 

Hvis alle hadde stoppet opp i et minutt og sett seg rundt, ville de fleste ha sett at samunnet i dag er alt for stresset, angstfylt og misunnelsesbasert.For fire generasjoner tilbake så var det langt mindre av dette. Folk satte mer pris på det de hadde, og fikk til jul. Folk gledet seg mer på andres vegne,om det så var at en man kjente hadde fått den buksen man selv ikke hadde råd til etc.

Nå hører jeg negativitet fler ganger om dagen fra både kjente og ukjente.

Klaging over andre som har det så mye bedre eller irritasjon over at man har for mye å gjøre på jobb. Klaging over for mange venner som ringer, eller irritasjon over at cæsar ikke går på Fredager lenger. "HERREGUD" Hva er dette å klage over egentlig?

Er det kjøpe presset som har forverret dagens samfunn, eller er det media som står bak?

Jeg tenker ofte den tanken, men ikke ofte nok.

"Aldri ha noe uoppgjort, for man vet aldri"

Kanskje fordi jeg setter så utrolig stor pris på de menneskene som står meg nær.

Hva hvis man krangler med kjæresten eller en venninne,og plutselig får en tlf seinere på dagen at noe alvorlig har skjedd? Hva hvis man har noe uoppgjort som man ikke får gjort noe med da,fordi det er for seint. Det er nok en del som lever med skylfølelse pga det, og det må være en forferdelig følelse. Eller hvis man plutselig en dag får en beskjed om at man har en alvorlig sykdom.

Er det det som skal til for at man slutter å prate nedlatene om andre,kommentere stygt pga misunnelse eller irritere seg over at andre har mer penger.

Jeg mener ikke at man skal gå å bekymre seg unødvendig over ting kan ikke har noe kontroll over,men jeg tror samtidig at disse tankene er bedre for å kanskje sette litt mer pris på ting.

Man bør ikke forvente mer av andre, enn man gjør av seg selv, like vel tror jeg det er alt for mange som gjør det.

Tror dere ikke hvis alle hadde vært litt mindre misunnelig på alle andre, og brukt tankene på noe mer positivt som at man har et tak over hodet,venner, familie, en jobb å gå til, penger til å klare seg selv, all verdens mulighet og helsa i behold, så hadde samfunnet vært mindre preget av vold, skam, misbruk og psykiske lidelser?

"Hvorfor bruke energien på det eller den personen som ikke gjør deg godt"

Man velger selv de man omgås, og hvis man er møkka lei av den misunnelige venninnen som aldri setter pris på noe av det du har oppnådd,så kutt henne ut da vel! Hvem trenger personer som drar en ned? INGEN. Bruk den tiden du har på de som skryter av deg,og gleder seg på din bekostning!

Etter å ha blogget i et år, og lært mye bare av mennesker jeg har blitt kjent med, og ting som har fått meg til å tenke annerledes,har gjort at jeg som ofte får den tanken inn, i steden for:

"Livet er så urettferdig, hvorfor har hun det bedre enn meg"?

Vi som blogger er også med på å skape positivitet, og med dette innlegget prøver jeg å minne dere på å sette pris på livet, som vi bare har ett av. Jeg har fått mye stygge kommentarer som blogger og det er alt fra 

"Du tror du er noe større enn det du er", "Din header suger" "Du er feit" "Du er ikke den beste" "Du shopper for mye" Kunne ønske jeg hadde livet ditt" "Du ligner på Linsay Lohan"

I stedet for å ta det innover meg,som jeg kanskje gjorde helt i starten, gjør jeg ikke det. Men blir heller litt lei meg i vedkommendes tilfelle.

*Jeg prøver ikke å være større en det jeg er, jeg er hundre prosent meg selv,og deler ikke det mest personlige i bloggen.Jeg gjør det jeg kan for å få ha en god helse,og et godt liv.

*Min Header suger? Det er godt mulig,prøv å lage en som er bedre enn den jeg har,da så skal jeg se på den!

*Jeg er feit? OK,takk og lov for at jeg er kvitt bulemien og lagt på meg 10kg

*Jeg er ikke den beste? Nei vel,men jeg har det meste!

*Jeg shopper for mye? For det første så shopper jeg ikke noe mer enn det som er normalt,og jeg shopper mye på salg,og bruker tid på å finne godbiter som ikke koster skjorta. I tillegg så selger jeg også klær,og bruker pengene på nye klær.Jeg bruker i alle fall ikke penger jeg ikke har på shopping!

*Kunne ønske jeg hadde livet ditt! "Nei,det kunne du ikke.Jeg deler ikke alt i bloggen,og jeg er sikker på at livet ditt er kjempe flott,hvis du bare setter pris på deg selv og det du har!"

*Du ligner på Linday Lohan? Godt jeg ikke har hennes liv:)

Slik har jeg også sett at andre bloggere har hatt det,hvis man har makt så bruk den til noe positivt!

Bloggere som har oppnådd noe,gjort det bra enten de har vært med i et tv program,dagbladet,intervjuet,fått jobb gjennom bloggen.Toppbloggere har jobbet hardt for å komme dit de er i dag,og de har ikke fått servert noen ting på sølvfat.

Til alle de som skriver dritt i kommentarfeltet under disse bloggene, dropp det.Ikke gidd å bruk energien deres på det! Det kommer ikke en god ting ut av det!

Bruk heller andres mennesker`s kreativitet til noe positivt til å gjøre dine egne kreative ting!

Og se lyst på hvert eneste sekun i livet. Det har vi bare et av!

DO YOU`RE BEST!