En vissen rose ute av stand til å spire for lyset som treffer bladene, slik at den kan klamre seg fast til det den har igjen av røtter. Tiden går, og smerten er uholdelig, pressende faller den snart om død og ensom i gropen vi kaller tomhet. Fornektelsen treffer den på den mørkeste siden og der finner den følelsen alene.Uten håpet er det bare kulden som stiger og legger seg som klumpete hard jord på bakken.
Vakkert skrevet Veronica
SvarSlettÅå,jeg elsker måten du skriver på
SvarSlettJeg leser vanligvis ikke dikt og slikt,men dette var bare så vakkert skrevet,merket at jeg ble litt dratt inn i bildet på en måte:)
SvarSlettSøtt! Du og det du skriver.
SvarSlettTakk:)
SvarSlettSå snyggt!
SvarSlett